For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre er deres føtter som bringer fred, som bringer godt budskap! (Rom 10:13-15)
Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst. (Matt 9:37b-38)
Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? (Jes 6:8a)
Det tynnes i rekkene på bedehuset, kristenfolket rundt om i småbygdene har blitt en sjeldenhet det blir stadig lengre tid mellom hvert møte enkelte steder, og mange plasser er det vanskelig å få tak i forkynnere til å tale på møtene. Det er et land i hungersnød, folket sulter etter å kunne ta til seg av Guds ord. En fortvilt situasjon for mange, og noen ser seg nødt til å flytte fra sin hjemplass for å kunne ta del i et kristent fellesskap.
Å få vokse opp i et godt kristent fellesskap i ei lita bygd på Østlandet har satt sine spor i en ung sjel. En ser hvor viktig det har vært å kunne samles jevnlig, få treffe kristne søsken, få høre god, oppbyggelig forkynnelse og ved det kunne styrkes i troen og trøstes på veien i en ellers krevende og vanskelig hverdag, blant verdslige venner. Bedehuset ble en kraftkilde hvor en fikk rette blikket oppad, vende sinn og tanker bort fra egne bekymringer og strev, og få høre evangeliet om Jesus og det herlige håp vi eier i ham.
Men hvordan hadde det vært for bygdefolket uten den lille kristenflokken som holder til der. Tenk alle de menneskene som er en del av den enkeltes omgangskrets, i skole, på jobb, på fritiden. En kristen er verdens lys, til tross for at vi mange ganger må fortvile over hvordan vårt liv så ofte svikter, alle de anledninger vi ikke utnytter til å si et lite ord, og alle de vi ikke så. Uavhengig av hvor godt vi lykkes, så merker de at vi ikke tilhører denne verden.
Men hvordan hadde det vært om de ikke hadde vært der blant dem, hvem skulle da ha vitnet for dem om Jesus? Hvordan kan de påkalle en de aldri har hørt om? Ser vi misjonsmarken her i vårt eget land? Eller frykter vi så for vår egen tro at vi ikke våger å leve som kristne blant verden? Skal en kristen avstå fra all omgang med verden? Kan vi la dem få gå der ubekymret mot en evig fortapelse uten å få en eneste advarsel?
Samtidig må vi erkjenne at vi er i ei nødstid, vi er få kristne og det er krevende å leve på plasser hvor det er få andre å støtte seg på. Jeg tror også det ikke er gitt at alle skal gjøre det, for en liten flamme kan fort slukne i slike omgivelser. Men jeg ønsker bare å uttrykke min nød for folket, og for kristenfolket som er igjen i bygdene. Gamle troshelter har stått på i årtier for å opprettholde den kristne virksomheten, men med sorg må de se at de må legge ned virksomheten fordi det ikke kommer noen etter. Bedehus må selges fordi utgiftene er store og inntektene få, og det er som oftest nesten ingen igjen på bedehuset. Det er også en vanskelig oppgave å forsørge en forsamling når talekreftene er få i området.
Måtte Gud se til disse, kunne det komme noen etter!
En kjenner en stor takknemlighet til de som er villige til å reise rundt på slike plasser hvor det ikke er de store folkeskarer som møter, men hvor det kanskje kommer 4-5 til møtet. Flere steder merkes det at det er stor hungersnød, nød etter å få høre Guds Ord, og det er så livsnødvendig at de får det. Men dessverre er det så få som har mulighet til å gå til dem med Ordet. «Høsten er stor, men arbeiderne få.»
Heldigvis har vi mange nye muligheter i det teknologiske samfunnet i dag, med tanke på forkynnelsen. Selv om det ikke er fullgod erstatning for en fysisk tilstedeværende predikant, kan det være en god nødløsning. Enkelte plasser må en nok ty til dette oftere enn andre. Det viktigste er at ikke hungersnøden i vårt land fører til at vi ikke lenger har noe behov for å høre. Nøden i våre liv kan så fort bli at vi ikke har behov for å høre. Det er noe vi alle bør legge oss på hjertet;
Har du spist deg sulten, eller sultet deg mett? Sa en forkynner det så klart.
Mitt håp er at vi alle kunne stå sammen i bønn om at Gud kunne drive ut arbeidere til sin høst. Måtte Gud skape en nød i våre hjerter for de ufrelste sjeler og for våre kristne søsken, til å være et vitne i ord og gjerning i vår omgangskrets, og i det hele være tro i det små, i våre daglige gjøremål. Måtte han også reise opp forkynnere iblant oss til å gå med Guds ord, og kunne Guds ord få lyde i både sentrale og grisgrendte strøk. Måtte han sørge for vårt land og vårt folk, at Ordet fortsatt kunne lyde sant og rett, og måtte han bevare sine i den tid vi går inn i.
Men la oss heller ikke glemme det herlige håpet vi eier, tross en tid som kan gjøre oss mismodige. «Alle Guds barn har det beste igjen», vår tid her på jord er så kortvarig i forhold til evigheten. Vi har all grunn til å være glade, vi går mot himmelen, vårt rette hjem.
I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd. Ef 1:5
Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. Heb 6:17-20
Guds råd om vår frelse ved Jesus Kristus ble fattet fra evighet av, og hans vilje er urokkelig. Han har innestått for det med ed, sverget ved seg selv, og Gud kan ikke lyve. Hver den som tar sin tilflukt til Jesus, som kommer til ham med all sin synd, som påkaller hans navn skal ikke bli til skamme. Hvilken salig trøst, hvilken sikker grunn å bygge sitt liv på. En grunn å leve på og en grunn å dø på.
SB 367
Nå har jeg funnet det jeg grunner Mitt salighetens anker på;
Den grunn er Jesu død og vunder, Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står, Når jord og himmel selv forgår.
Det er Guds nådes lys som varmer Og overstiger all forstand;
Det er hans nådes åpne armer, Som alle hjelpe vil og kan;
Hans lengsel etter alle står, Skjønt mange aldri til ham går.
Å avgrunns dyp, som alle synder Har slukt ved Jesu Kristi død,
Som bot og bedring oss forkynner Og byr oss nåde i vår nød!
Her roper Jesu blod og sved: Barmhjertighet, Barmhjertighet!
I dette dyp vil jeg meg senke Og drukne all min nød og ve;
Når mine synder vil meg krenke, Da vil jeg til Guds hjerte se.
Der ser jeg i en avgrunn ned Av grenseløs barmhjertighet.Skal jeg på allting skade lide Som liv og sjel fornøye kan,
Og ingen ting av gleder vite I korsets byrdefulle stand,
Om jeg av ingen redning vet, Dog har jeg Guds barmhjertighet.
Om ondt fra alle sider trykker, Og ingen mer meg hjelpe vil,
Om verdens vennskap går i stykker, Og hat og kulde slipper til,
Gud har en lang, en dyp, en bred Og himmelhøy barmhjertighet.Om alt det beste jeg utretter, Er fullt av ufullkommenhet
Og derfor dypere meg setter I bot og angers aske ned,
Så vet jeg Gud er ikke verd, Han øver kun barmhjertighet!På denne grunnen vil jeg være Så lenge jeg på jorden går,
Det vil jeg tenke, tale, lære Så lenge hjertet i meg slår;
Snart synger jeg i englekor: Barmhjertighet, hvor du er stor!Johann Andreas Rothe 1722. Hans Adolph Brorson 1735
Skrevet av Sigurd Brennsæter, elev 2017/2018