”Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.”
Matt. 13,44
Desember, det er advent og jul. Advent har vært fulle kirker, glede, som Jesu inntog i Jerusalem. Men etter bare noen få dager ropes det i Jerusalem: Korsfest, korsfest! Man tok så feil. Og sånn viser det seg også ved jul, det som er den store høytiden, at det var så uanselig det som skjedde at nesten ingen la merke til det.
Jo, englene i Himmelen de jublet, men blant menneskene på jorden var det bare noen få som så det. En Frelser er oss født! Når Jesus taler om Himmelriket, sammenligner han det med en skatt som er gjemt i en åker. Altså er det ikke store adventsmøter eller julefester som alle kan se. Det er noe skjult. En skatt, men den er gjemt i en åker.
Altså, det første vi legger merke til er at skatten er skjult, den er gjemt. Den ligger ikke synlig midt på veien og glitrer. Det er dette som er så merkelig. Litt irriterende kanskje, at Gud gjør så lite vesen av seg at man ikke merker ham. Vi kan ikke se ham som man ser en bil eller en skog eller et fly. Vi kan ikke si at ”der er han” eller ”der står han”. Tenk at Gud bare vil være hos oss i troen, det ukontrollerbare. Visst vitner virkelig skapelsen om en Skaper, men vi kan ikke peke og si at :”Der er han, SE!”.
Det var en person som en gang særlig ivret for å hjelpe Kristus ut i rampelyset så alle fikk se ham. Han ville stille ham fram med pauker og trompeter så alle fikk se ham. Forslaget syntes forlokkende. Disiplene skulle sikkert ha jublet, og glansen fra deres mester skulle ha falt også på dem. Ingen skulle våge å forakte Jesus eller dem. Og Døperen Johannes hadde sluppet å sende bud fra fengselet for å spørre Jesus om han var den som skulle komme eller om de skulle vente en annen. Tenk, ikke engang han så klart. Døperen Johannes hadde ikke behøvd tvile dersom Jesus opptrådte på det viset. Men Jesus gikk en annen vei. Og han kom helt fra begynnelsen fra en annen vei.
Jesus vil ikke ha noen selvsagt massekristendom, ingen reklamekampanjer for kristendommen. Han vil som før i stillhet gå omkring og møte hvert enkelt menneske. Og når vi står der foran ham, gjennomlyste av ham, så erfarer vi at vi har kommet bort fra Gud. Vi er hjemløse. Det er en avgrunn mellom oss og Gud. Men da får vi også se at Jesus er vår bror, en som vandret her på jorden og ble prøvet i alt likesom oss, dog uten synd. Vi får følge ham til Jerusalem – til lidelse, død og oppstandelse. Vi får se at han er den skjulte; den hemmelige Kongen. Så bortgjemt at man helt kan miste ham.
Vi kan reise til Israel og gå over engene i Betlehem, besøke Fødselskirken og være ved Golgata uten å legge merke til skatten. En skatt som heter barnekår hos Gud. Den er ikke innpakket i gull, den glitrer ikke i noen kirke der denne verdens rike og kloke kan kjøpe den. Nei, det behaget Gud å legge skatten i en vanlig åker, der mennesker går med tunge steg, og der den fattigste som graver i jorden kan finne den.
Så skulle vi lære at vi ikke skal forakte den steinfulle, magre åkerjorden, og spørre med de som sa: ”Hva godt kan det komme fra Nasaret?”. Vi skal ikke fortvile selv om skatten ikke ligger og skinner i en juvelbutikk, men er nedgravd i jord. Vi skal ikke støte oss på ringheten.
Vi skal elske skatten for at den ikke holdt seg for god til å bli lagt i den usle åkeren, slik at den også i dag kan bli plukket opp av våre tomme hender. Av kjærlighet har Gud steget ned og gjemt seg i åkeren. Har du funnet skatten? Solgt alt du eier, og kjøpt den?
Skrevet av Gunnar Nilsson