Da jeg var gutt leket vi ofte i en skog som lå i nærheten av vårt hjem. Her lagde vi huler.
Vi gravde oss ned i et større hul, en kule kaldte vi det. Den ble holdt hemmelig og skulle helst ikke oppdages av andre enn bare de mest betrodde. Et litt ”lyssky” foretagende.
På Jesu tid ble det også laget huler/kuler. Ikke bare i skogen, men i selve tempelet. Tempelet var ikke beregnet til den slags, men var derimot beregnet til å være et bedehus. Det sier Jesus ganske klart. Templet var nemlig Guds hus og det skulle være et bedehus, men, sier Jesus til alle de forretningsfolk som hadde fått innpass i templet: ”Dere har gjort det til en røverhule.” Tempelet ble altså av noen forvandlet til noe helt annet en det det var beregnet til. Fra et bedehus ble det gjort til en røverhule.
Jesus ble vred over denne mishandling av Guds hus. Mark 11:17:
Og han lærte dem og sa: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule!
Og Jesus jaget dem ut – v. 15-16:
og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker. Og han tillot ikke noen å bære redskap gjennom templet.
Gikk Jesus ikke her over streken? Var det ikke bare lovlydige borgere som hjalp deres medmennesker med livets fornødenheter? Å kalle dem røvere må da være en overdrivelse? Situasjonen forteller os imidlertid at Guds hus er noe annet en en forretning. Og dét som fulgte med en forretning var i ferd med å fortrenge den stillhet og hjelp til alle nødstedte som hørte Guds hus til. Og det var alvorlig og påkaldte altså Jesu vrede.
Kanskje er Guds hus i dag ikke en entydig størrelse, men ser vi på den åndelige sitausjon får vi øye på noe medslående. Statskirkene har gått over fra å være steder hvor Guds ord før i tiden hadde en stor plass, til steder hvor det i dag foregår handlinger som er direkte i strid med Guds ord. Det ord som skulle være alles rettesnor er i dag blitt erstattet av mennesketanker. Og mye tyder på at det også har sneket seg inn i bedehusene. Hva som foregår i kirker og bedehus er i vår tid mange steder blitt forvandlet til det ukjennelige. Mange av oss må erkjenne at vi har laget Guds folks samlingssteder om til røverhuler. Underholdning og handelssteder med dette for øye å få inn penger og underholde mennesker.
Før i tiden var det mange steder ukentlige bønnemøter. Guds folk så nødvendigheten av å samles i bønn i erkjennelse av at alt avhang av vår himmelske Fars velsignelse. Så ble også Guds folk styrket i et fellesskap om det ene nødvendige. Disse bønnemøter har mange steder blitt avskaffet. Er det fordi vi har kommet dithen at vi nå kan klare tingene selv?
En røverhule er etablert av røvere. Røvere skyr åpenbart ingen midler for å tilgodese deres eget. Falskhet og bedrag og løgn er således en røvers kjennemerke. Og dypt inne i hvert eneste menneskehjerte finnes dette kjennemerke. Det står i Jeremias 17:9: ”Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det. Hvem kjenner det?” Ditt om mitt hjerte er en røverhule. Derfor er det ikke langt fra å få etablert usannhet og løgn om du vil følge ditt gamle bedrageriske hjerte. Alt tyder på at vår åndelige situasjon i mange kirker og bedehus i dag er kommet i stand ved at det gamle hjerte ble fulgt helt inn til handling og utførelse.
La oss i dag søke inn til HAM som formår å lede oss inn på veier som ligger milevidt fra vårt gamle hjertes tanker. Det blir en trang vei som kommer til å koste. Vil vi være med på å betale prisen?
Skrevet av Asger Jensen