«Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!» (Salme 44:24)
Det kan komme tider i livet hvor det kjennes som at Herren sover. Det kan skje gjennom ytre eller indre sykdom, gjennom vanskelige naboer eller slektninger, gjennom økonomiske bekymringer eller lignende. Da kommer så lett tanken for den anfektede sjelen: Herren ser meg ikke mer, han ser ikke min lidelse. Ja, du opplever det kanskje som at du er forkastet for Herrens ansikt, og utlevert til den straff som syndene dine har fortjent.
Så driver nøden deg inn til Kristus, inn til lønnkammeret, ned på kne innfor den hellige i bønn. Når jeg ser tilbake på mitt liv, så var den rikeste tiden med Gud den tiden da jeg ikke hadde noen egen kraft, men som Paulus måtte lære «Min nåde er nok for deg» (2 Kor 12:9). Ja, det er som en av fedrene har skrevet:
«Med troen hos den troende forholder det seg så, at den er sterkest når du ikke synes du kan tro, men bare må klynge deg fast til nåden.»
Det var Davids rikeste tid. Ikke da han hadde vunnet seier på alle kanter og kunne gå ubekymret på taket til palasset sitt. Da behøvde David å ydmykes igjen, ja, hans kraft forsvant som ved sommerens hete. Tror du ikke at David ba «Våkn opp, Herre, hvorfor sover du? Ser du ikke min lidelse? Hvorfor har du forkastet meg Gud?» David får så det svar han egentlig visste allerede: «Du er mannen». Du, David, er en synder, verdt å forkastes fra mitt ansikt om jeg skulle dømme deg som dine synder har fortjent. Men så skjer det at David bøyer seg for Herren og gir ham rett. Han gjemmer og bortforklarer ikke lenger sin synd.
«Og du tok bort min syndeskyld. Sela» (Salme 32:5).
Men nå er det ikke alltid så enkelt som at lidelsen og nøden kommer av synd i livet. I Johannes 9 kommer disiplene til Jesus med et spørsmål:
«Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind? Jesus svarte: Verken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.»
Nøden kommer for at blinde skal få et nytt syn på saker og ting, og ikke hvilke som helst saker, nei, få se Guds gjerninger! Herren sender lidelse og nød fordi Han vil rense deg og bevare deg for evigheten.
Han er som vingårdsmannen, sier Bibelen, som renser og skjærer bort villskuddene, slik at grenene kan bære mer frukt. Han lar deg ikke vokse vilt, for da skulle du vokse bort ifra ham, fordi mennesket av naturen er fordervet. Nei, han lar deg ikke være til din egen undergang.
Nei, «din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.» (Salme 121:3-4).
I Hebreerne 12 står et trøsteord til deg, du prøvede sjel som fristes av å tenke at du er forkastet, fordi du opplever motgang.
«Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.»
Rosenius har fått se noe av dette og skriver i sangen på 476:
«Før ditt verk til ende, Regn og sol du sende, Bruk de råd du vil,
Bare du meg fører Så til sist meg hører Himmelriket til!»
Skrevet av Marcus Söderberg